Kronikk

En universelt utformet kolonihage

For noen år siden hang jeg meg på bølgen som skylte over media med inspirerende reportasjer om avling. En kollega på Funka spurte om jeg ville dele en hagetomt med han. Jeg har alltid hatt interesse for dyr, natur og bærekraftspørsmål, så dette lød fantastisk, samtidig som et annet spørsmål dukket opp – hvordan vil dette fungere for en som sitter i rullestol?

Stefan Pelc

Tittel: Webredaktør, skribent, bilderedaktør og kursholder

Det var gøy å dyrke egne økologiske grønsaker, bær og frukter. Det føltes også bra å utøve litt forbrukermakt, ikke bare gå i butikken å kjøpe grønnsakene. Å så frø, å la seg fasinere av hvordan ting vokser. Tidlig på 70-tallet hadde jeg gleden av å få være med bestefaren min på jobb da han jobbet for Parkvesenet i Sverige. Hagestell og vanning av drivhusplanter har satt seg som gode minner.

En hageflekk er naturligvis ikke universelt utformet fra starten av. Jeg er rullestolbruker, bevegelseshemmet og avhengig av personlig assistanse. For at hagearbeidet skulle bli gøy og meningsfullt måtte mange av de fysiske problemene løses.

Hvor tilgjengelig skal hagen være?

Ett av de første spørsmålene jeg stilte meg selv var om rullestolen skulle ha tilgang til alle hagekassene. Eller holdt det å se visse ting på avstand for å maksimere den allerede begrensede hageplassen jeg leide?

Personlig har jeg ikke behov for å nå alt selv, hånd- og armfunksjonen min fungerer dårlig med tanke på stell av planter og luking av ugress. Valget ble derfor enkelt - visse hagekasser kan jeg komme nær på og til med ta på plantene. På større områder, med tettere vegetasjon, må jeg nøye meg med å se at de fine grønnsakene vokser, her kommer uansett ikke rullestolen frem.

I drivhuset har jeg av økonomiske grunner, og etter nøye overveielse, tatt mindre hensyn til universell utforming. De fleste drivhus selges nemlig bare med smale dører. Da kommer man seg ikke inn i huset, hverken med rullestol eller trillebår. Jeg valgte å akseptere situasjonen, spare neon tusenlapper og heller stå i døråpningen og skue inn. Hadde jeg kommet inn i drivhuset med el-rullestolen, hadde jag antageligvis veltet alt der inne uansett.

Planlegging med tanke på hageområdet

Ettersom jeg er avhengig av personlig assistanse må jeg også finne ut hvordan hagen skal konstrueres for at vedlikehold og stell skal fungere rent praktisk. Sannheten er jo at jeg trenger assistanse i veldig mange moment, og da må jeg også tenke på assistentens ”arbeidsmiljø”.

Når det gjelder avlingskasser har jeg bygd opp og testet flere ulike varianter. Alt fra høye bedd bestående av 3 til 4 pallekrager, til bastante hjemmesnekrede kasser. Jo høyere kasse desto lettere er det å nå plantene, både stående og sittende, for eksempel i rullestol eller med rullator. Fordelen med pallekrager er at de er enkle å bygge opp eller flytte på i de tilfeller plasseringen ikke fungerer, eller hvis tilgjengeligheten må forbedres. Vi har over tid gjort flere endringer på tomten ettersom det tar sin tid å finne ut ”hvordan det egentlig skal være”.

Rullestol eller jeep i kolonihagen?

Bearbeiding av bakken var en av mine viktigste oppgaver å løse i begynnelsen. For hvordan skulle jeg komma inn på avlingstomten med min tunge el-rullestol som mer enn gjerne graver seg ned i den leirete jorda?

Min tomt skrånte noe og var svært gjengrodd til å begynne med - en spennende utfordring når man sitter i rullestol. Meter for meter med steinplater gjorde at jeg kunne se mer og mer av tomten. Problemet var at det ble veldig tungt og slitsomt i lengden når assistenter og andre tomteeiere hjalp til med å legge steinene. Resten av bakkebearbeidingen løste jeg derfor med hjelp av vanlig platting og det fungerte utmerket. Det ble til slutt fine og brede ganger, med et par oppfinnsomme snusirkler her og der for rullestolen. Ettersom tomten har visse nivåforskjeller, måtte jeg også bygge et par ramper her og der. Vinklene på rampene oppfyller ikke byggetekniske forskrifter, med det fungerer godt nok for min el-rullestol. 

Kolonihager er populært i mange kommuner, ett lite tips til kommunene som leier ut marken kan være å reservere et par større flater for gartnere som sitter i rullestol. På denne måten ville det bli plass til å legge skikkelig bakkeunderlag med tilhørende ramper dersom det ikke skulle være mer mark.

Avling, assistenter og teamwork

I dag har 3 av mine personlige assistenter skaffet egne kolonihager i samme forening. Det gjør alt mye blir enklere fordi vi kan hjelpe hverandre på ulike måter. De øvrige assistentene er nok ikke like glade i å grave på tomten som jeg er, men alle assistentene setter pris på å få være med på innhøstingen som vi alle har jobbet for. Den gleden deler vi på.

Avlingen gir meg dessuten mange anledninger til å være ute i stedet for å bare sitte inne å se på TV. Uansett hvor mye det regner, jeg er på tomten selv om assistentene nok syns jeg litt gal. Det inngår liksom i mitt konsept med ”all in” i alt jeg gjør.

Etter et par avlingssesonger kan jeg bare konstatere at det er en større utfordring å plante enn det er bygge en tilgjengelig parsellhage. Jeg har en stor porsjon vilje og glede når det gjelder å fikse og drive med tilgjengelighet. Dessuten er jeg så heldig å ha et par kreative medhjelpere som hjeller meg å nå mål - en tilgjengelig avling. Værets uforutsigbarhet og brunsnegler er derfor de tøffeste utfordringene jeg har som hobbydyrker og rullestolbruker.

Relaterte kronikker av Stefan Pelc

  • Hvordan blir livet fremover?

    9. april 2018

    Det er en fantastisk hjelp at det svenske systemet gjør det mulig for funksjonsnedsatte å få brukerstyrt personlig assistanse. Men denne tryggheten kan komme til å svekkes. Funkas webredaktør Stefan Pelc, som selv har behov for assistanse, er bekymret over den uvisse situasjonen akkurat nå.

  • Tenk at en liten rampe kan gjøre så stor forskjell

    8. mars 2017

    Stefan Pelc, nettredaktør hos Funka, har testet en rampe som dekker mange ulike fysiske barrierer og anbefaler flere å kjøpe inn rampen slik at det fysiske miljøet blir tilgjengelig for alle.

  • Funka gjør graffiti tilgjengelig i Kosovo

    12. juni 2013

    Funkas Stefan Pelc fikk et spennende oppdrag; reise ned til Kosovo for å inspirere bevegelseshemmede ungdommer til å male graffiti. Det ble en reise med mange inntrykk og svært mye sprayfarge.

  • Uten assistanse stanser livet opp

    16. mai 2012

    Funkas webredaktør Stefan Pelc snakker om hvorfor det er så viktig å verne om retten til personlig assistanse og den svenske LLS-loven “lagen om stöd och service till vissa funktionshindrade“.

  • En vandring på utilgjengelig mark

    20. desember 2011

    Funkas webredaktør Stefan Pelc reflekterer over universell utforming i bebygde omgivelser med tanke på bevegelseshemmede og de som virkelig kan bli helter.