Å få ny innsikt

Som tobarnsmor til en 2- og 3-åring har jeg vent meg til å dytte, slepe og dra barnevognen med meg overalt. Inn på t-baner og opp og ned trapper. Når det er trangt på bussen banner jeg for meg selv før jeg haler vognen etter meg opp trappene. Er jeg heldig blir jeg tilbudt hjelp.

Men hva gjør man dersom man sitter i rullestol? Det er ikke så enkelt å bære rullestolen opp trappene på egenhånd, eller be noen andre gjøre det. Dette var bare noen av tankene jeg fikk under innlevelsesøvelsene som Funka gir til alle nyansatte. Vi fikk prøve på hvordan det er å ta seg rundt som rullestolbruker og som sterkt svaksynt. Først nå innser jeg hvor utfordrende det er, og hvor viktig det er med universell utforming.

Det første jeg testet med rullestolen var å rulle inn på toalettet. Det tok en god stund før jeg skjønte hvordan hjulene fungerte, og hvordan de skulle skyves for at jeg skulle kjøre i riktig retning. Jeg innså også hvor viktig det er med nok plass og at dører og vasker har et ekstra håndtak.

Deretter var oppgaven å ta oss fra kontoret til t–banen og ta den én stasjon. Vi måtte krysse gater og gågater uten å rulle på noen. Men mest krevende var selve påstigningen på t-banen. Jeg fikk seriøst panikk da jeg skulle gjøre det lille rykket for å løfte fronten på rullestolen slik at jeg kunne komme meg raskt inn på vognen, uten at hjulene havnet i gapet mellom vognen og perrongen — og for å øke presset ytterligere — rekke å låse hjulene før t-banen kjørte. Selvfølgelig kom bakhjulene i klem og jeg fikk panikk og begynte å skrike. For noen blikk jeg fikk!

Jeg trodde det skulle være ”enklere” å prøve seg som sterkt svaksynt – det var det ikke! Det var både vanskeligere og skumlere enn forventet. Signalsystemet i hjernen min ropte: ”Ikke kryss veien!”, da jeg skulle gå over et uovervåket fotgjengerfelt. Å stole 100 % på at bilene kom til å stoppe så snart jeg satte den hvite stokken ut i veien for å gå over, krevde skikkelig mot, og hele min måte å gå på endret seg. Jeg følte meg liten, utrygg og usikker. Å stole på seg selv er én ting, å måtte stole såpass mye på andre var mye vanskeligere.

Det interessante var at jeg ble mye mer oppmerksom på lyder og hvordan ting føltes under føttene mine. Jeg lærte også mye nytt om saker og ting langs veiene våre, markeringer jeg ikke har tenkt over før, men som forenkler hverdagen for synshemmede.

Øvelser som dette bør alle oppleve. Det gir helt ny innsikt om universell utforming og hvordan små ting kan utgjøre stor forskjell for mange mennesker. For uavhengig av hvem du er – du ønsker å komme deg fra ett sted til ett annet så smidig som mulig og med færrest mulig hindringer. Mange isoleres helt unødvendig på grunn av dårlig universell utforming og lite kunnskap. Jeg vet at det finnes flere eldre personer som sliter med dårlig hørsel som ikke tør å gå ut, nettopp fordi de er redde for å ikke klare å gjøre seg forstått. Derfor blir jeg så glad når tegnspråk læres bort til barn i barnehagen - kurs i tegnspråk er også noe alle ansatte hos Funka tilbys. Det er tilstrekkelig med neon få tegn for å forstå mennesker som har tegnspråk som morsmål eller andrespråk. Det øker dessuten forståelsen for hvor viktig universell utforming er. For alle mennesker har jo like rettigheter, og skal ha like muligheter.

Celina Beveridge