Å se mennesket bak pasienten

Fysioterapeutdagene i Älvsjö. Interessante forelesninger. Men hvorfor har ingen andre enn jeg snakket om den gruppen av mennesker som ikke skal vende tilbake til arbeid, men som skal ut i jobb, kanskje for første gang? Mange av dem får fysioterapi regelmessig, noen har livslange relasjoner med fysioterapeuten "sin". Dette er friske personer som ønsker seg ut i arbeidslivet, de sitter med utdannelse og kompetanse som arbeidsmarkedet trenger, men allikevel er arbeidsgiverne livredde for å ansette dem. Hvorfor er det ingen som nevner denne gruppen?

Under de siste dagene har jeg hørt på foredrag og symposier om arbeidsevner og fysioterapeutens rolle ved bedømming av arbeidsevne. For meg som ikke lenger jobber klinisk, er begrepet arbeidsevne, noe som kan diskuteres i mange forskjellige sammenhenger og på ulike måter. I dette tilfellet kom det tydelig frem at fokus egentlig var rettet mot arbeidsevne og langtidssykemelding.

  • Innledningsvis snakket man om arbeidsevne som et ”mang faktorialt” begrep.
  • Man har snakket om pasienter som vender tilbake i arbeid og hvordan de bør tilpasses de nye forholdene.
  • Man har kort nevnt arbeidsplassen med tanke på tilrettelegging, uten at noen har utdypet hva en slik tilrettelegging egentlig innebærer. Er den fysisk, er den individuell?
  • Selv om man innledningsvis pratet om arbeidsevne som et komplekst fenomen som også berører arbeidsplassen og miljøet rundt, sitter jeg igjen med følelsen av at det stort sett var pasientens diagnose og helsetilstand som ble diskutert når temaet arbeid kom opp.
  • Man har kort nevnt at psykososiale problemer kan oppstå ved tilbakevending i jobb, men også i denne sammenhengen ble kun pasientens rolle og ikke arbeidsgiverens debattert.

Det satt helt sikkert bedriftsfysioterapeuter i salen men uansett var det INGEN som snakket om arbeidsgiverens ansvar til å utforme arbeidsplassen og arbeidssystemene utafra menneskelige betingelser.

Mot samme mål

På vei hjem stopper jeg med selv i min kritikk mot mine egne og tenker; kanskje er det for mye å forlange at man under en konferanse for fysioterapeuter skal ta opp HR-spørsmål? Men på den andre siden er enighet og samarbeide alt, når målet er å få mennesker, uansett fysiske og psykiske forutsetninger, ut i arbeid. Arbeidsgiveren behøver på lik linje med arbeidstakeren støtte til å optimalisere sine forutsetninger og støtte i å møtes. Plutselig innså jeg hvorfor det var så viktig at jeg deltok på denne konferansen.

Vi er uansett kanskje ikke så forskjellige, fysioterapeuten som jobber innenfor helsevesenet og jeg som jobber med universell utforming i bygg og uteområder og imøtekommelse. Helsevesenet som fokuserer på menneskets forutsetninger og jeg med fokus på arbeidsgiverens og arbeidsplassens forutsetninger. Selv om vi har forskjellig innfallsvinkel ønsker vi å nå det samme målet; at alle skal ha muligheten til å jobbe under menneskelige forhold.

Anna Williamsson,
Ergonom og prosjektleder innenfor universell utforming i bygg og uteområder, samt imøtekommelse på Funka