Ferie = Funksjonsnedsetting

Nå i ferieperioden har jeg endelig hatt tid til å reflektere over min tilværelse. Ikke minst min plass i verden. Resten av året reiser jeg en hel del rundt, jeg er jo handelsreisende i universell utforming, som regel uten tid til å stoppe og tenke. I løpet av sommeren, når de fleste av dere ligger ute og soler dere ved en eller annen vanndam, har jeg et par minutter til overs på å forsøke å beskrive hvordan en funksjonsnedsetting kan påvirkes av omverdenen. 

Det siste året har jeg vært så privilegert å få besøke ikke bare ulike deler av Sverige og Norge, men også Storbritannia, Frankrike og Spania - på jobbens regning.

Jag er svaksynt, jeg ser rundt ti prosent (sier legen), noe som selvfølgelig påvirker meg i hverdagen, men det er jeg vant til. Jeg får ikke kjøre bil. Det er ok, det blir bare noe mer kronglete å handle byggemateriale, men det er nok bare bra for økonomien. Jeg gjenkjenner ikke folk jeg møter, selv om jeg har truffet dem mange ganger før. Det er pinlig, men de fleste pleier å overleve dette, hilse og være glade uansett, og det er jo slike mennesker jeg vil omgås. Jeg bruker en app på smarttelefonen min for å zoome inn på skilt med informasjon om fly-gater, togspor, gatenavn og alt mulig annet, men det taper jeg bare et par sekunder på. Jeg klarer meg nok ganske bra i hverdagen innbiller jeg meg. Jeg tenker ikke på meg selv som funksjonsnedsatt.

Det der endrer seg radikalt når jeg besøker en ny by. Spesielt om jeg ikke forstår språket. Plutselig er jeg alt det der jeg var overbevist om at jeg ikke var. Jeg blir usikker, går langsomt og ser ned i bakken for å oppdage hver eneste lille kant (i Sverige trenger jeg ikke gjøre det, ikke engang på nye steder, jeg vet hvordan det pleier å være, hvordan det pleier å se ut). Og, det vanskeligste av alt, av og til må jeg spørre fremmede om hjelp.

Ulike land, ulike utfordringer

Hvert land har sitt særpreg, sine problemer for en svaksynt reisende.

I Norge er trappene sjeldent kontrastmerket. Fraværet av gelender er like normalt. Glasstrapper synes å være populære. Jeg har også opplevd trapper med store steiner plassert midt i. Etter hvert har jeg rukket å lære meg hvordan fortauskantene er utformet, hvordan stolpene er plassert og lignende, men så fort jeg kommer til en åpen plass, eller en trapp, bråstopper jeg og ser meg skeptisk omkring før jeg beveger meg videre med maursteg, helt overbevist om at jeg kommer til å rase utfor et mindre stup hvert sekund som helst. 

I Paris hadde jeg problemer med å navigere. Gateskilt, eller skilt generelt i de trange gatene i byen, gjorde meg mest forvirret. Jeg klarte aldri å finne et gateskilt som stemte overens med kartet mitt. Jeg gikk forbi hotellet mitt fire ganger før jeg innså at det var mitt hotell (inngang fra en annen gate uten et synlig skilt). De smale fortauene, som også av og til ble blokkert av stolper og trapper, gjorde spaserturen ganske farlig. Og det faktum at jeg ikke snakker fransk gjorde meg nokså isolert i min søken. Men det kan man tilgi en by som Paris. Og når Paris byr på et utsøkt måltid på en lokal restaurant med rutete duker i rødt og hvit, med en kvinne som synger fransk jass i det ene hjørnet av lokalet, da kan man dø lykkelig. 

I Barcelona har man gjort mye rett, men lydsignalet ved fotgjengerovergangene kan knapt høres (da må man i forkant ha kjøpt en boks i av den spanske organisasjonen for synshemmede, ONCE, men hvem gjør vel det på en kort gjennomreise?). Fotgjengerovergangene er dog håndterbare. Strategien er å gå når tilstrekkelig mange andre gjør det. Om du holder deg midt i folkemengden, vil du i hvert fall å ha litt stopp-power rundt deg hvis du blir påkjørt.

Det som først og fremst får meg til å måpe i Barcelona er idéen om å grave desimeterdype groper midt på fortauet for å plante trær i. Bra, ja, takk for planter i byen, mer sånt, men hvorfor fallgruver? Ok, om man skal samle opp regnvann ved trestammen, men da går det vel an å legge et nett over?

Verstingen er London. Misforstå meg rett, jeg elsker Storbritannia, men å bevege seg i London som synshemmet, og som ny i byen, er svært stressende. Da jeg kom ut av T-banen og skulle finne konferansen jeg skulle medvirke i, startet en hinderløype som jeg var helt uforberedt på.

Som du vet kjører britene på feil side av veien. Det kunne jeg nok ha taklet dersom enveiskjørte gater ikke fantes. Nå var man aldri sikker på hva som egentlig var kjøreretningen på bilene som potensielt kunne forvandle meg til dagens Kidney pie på nærmeste pub. Så jeg tittet til begge sider hele tiden, som kun var forvirrende. Samtidig har Londons trafikkplanleggere forsøkt å fjerne grønt lys for forgjengere i fotgjengerovergangene. Ja, ikke for at jeg så noe grønt lys, det sto for det meste ”Wait” (vent) i hvit tekst på et skilt ved siden av meg. Også her forsøkte jeg strategien med å bevege meg midt i folkemengden over gaten. Problemet i London var dog at mer enn halvparten av alle forgjengere stirret på mobiltelefonene sine. Jeg tviler sterkt på at de engang forstod at de krysset en gate. Jeg ble derfor tvunget til å gå sikksakk på fortauene ettersom ingen så at jeg kom.

I Sverige pleier folk å forstå at jeg er et UBO (Ukontrollerbart Bevegelig Objekt) og styrer unna før jeg oppfatter at en kursendring er nødvendig. Men i London funket ikke mitt flakkende blikk som varselskilt, ettersom folk hadde mer enn nok med å stirre mobilen dypt inn i øynene. Jeg kom frem, og jeg kom hel hjem, og jeg kommer sikkert til å dra tilbake, men mitt første møte med byen var alt annet enn avslappende.

Å bli påminnet ens egen funksjonsnedsetting

Jeg liker at steder og land er ulike. Men en smart idé hadde vært å kjøre på rett side av veien, og å hindre folk i å styrte ned i plantehull, men dette kan jeg håndtere med litt trening. Jeg sliter mer med å forstå Norges syn på trapper, men det blir med all sikkerhet en egen kronikk lengre frem, der mine norske kollegaer og jeg skal kåre Norges ti verste trapper.

Men mine eventyr får meg til å reflektere. Selvfølgelig har jeg en funksjonsnedsetting hele tiden, men jeg opplever den kun når jeg er i et uvant miljø. Jeg anser ikke at jeg har noen funksjonshindringer, snarere som om jeg fortsatt bare er funksjonsnedsatt. Jeg blir jo aldri hindret, ting tar bare litt lengre tid, og det kan jeg kompensere for.

Dette varierer selvfølgelig avhengig av hva slags type funksjonsnedsetting man har. Som rullestolbruker hadde jeg sannsynligvis hatt større problemer i Paris, og med en psykisk lidelse vil nok London vært verst.

For meg er det nok en påminnelse i ny og ne om at jeg har en funksjonsnedsetting bare nyttig. Den styrer tros alt også en del ting i hverdagen min, eksempelvis den sosiale interaksjonen med andre mennesker, og da er det nok ganske bra at den ikke glemmes helt bort.

Andreas Cederbom