Kronikk

Funka i Afrika

Jeg føler nå at jeg har fått et bredere perspektiv over de ulike områdene av Afrika. Vest- og Øst-Afrika er svært fattig, mens det står noe bedre til i de sørlige og nordlige områdene, trolig på grunn av avtalene som er inngått med bedrifter/rike land. Det tilbys økt levestandard i form av nye veier, sykehus, skoler og så videre, til gjengjeld blir de snytt for alle sine naturresurser. Den sørlige delen holder europeisk standard, nesten alt man kan ønske seg er å finne, i hvert fall i noen butikker.

Christer Janzon

Tittel: Utvikler

En liten mørk barnehånd som holder en voksen hvit manns hånd. Foto

Når det kommer til universell utforming av de ulike områdene, kan man si at den er ikke-eksisterende, eller omvendt, mangel på universell utforming eksisterer overalt. Jeg har sett mange synshemmede som bruker mennesker som “hvite stokker“, da ofte ett barn eller barnebarn. Det er ikke snakk om å gå på skolen, det viktigste er selvfølgelig å hjelpe slektningene sine.

I Mocambique traff vi en flykning fra Kongo, han hadde åpnet en liten butikk i en container hvor han solgte mel, sukker, drikke med mer. En ung og fremadgående kar som hadde lært seg 4 forskjellige store språk, og han hadde nettopp ansatt en døvstum kar fra nærområdet. Når de pratet sammen, var det med et hjemmesnekret tegnspråk som kun de forstod, og de lo godt av hverandre hele tiden. Slike stunder gjør én glad.

Her i Malawi møtte vi en eldre tysk mann som nylig var blitt pensjonist, men som likte å lage oppfinnelser til befolkningen. Han har funnet ut hvordan man å lage en leireovn av sand og vann, noe som selvfølgelig er billig. Fordelen med hans ovn er at man ikke trenger å hugge ned all skog for å få ved, det holder med 10 kg for å koke opp 100 liter med vann, sammenlignet med 160 kg dersom man koker det på åpen ild. Prosjektet har tydelig vært vellykket, og han ansetter nå kun blinde personer til å lage ovnene. Utrolig morsomt å høre, og dette har naturligvis vært ett skikkelig løft for de synshemmede i området.

I Senegal og Mocambique har vi sett og pratet med flere personer i rullestol. Dette er ikke rullestoler av samme type som de vi ser i Europa, men hjemmesnekrede rullestoler av gamle sykler, noen har ikke engang gummi på hjulene. Mange av rullestolene er også donert av religiøse organisasjoner.

Vi får alltid et spesielt inntrykk når vi ser fattigdom, ekstrem korrupsjon eller alle de HIV-syke (hele 24 % av befolkningen) menneskene, men noe som var svært påtagelig var det store antallet av analfabeter som fantes i de fleste landene vi besøkte. Utrolig hvor begrenset verdensperspektiv mennesker får når de hverken kan lese eller skrive! Det finnes mange ulike aspekter på analfabetisme. Et stort problem oppstår når en person kun snakker sitt eget språk (som kanskje ikke engang eksisterer som skriftspråk), mens skolebøker, nyheter og kunnskap spres via landets offisielle språk (fransk, engelsk eller portugisisk). Da har man liksom ingen sjanse til å utvikle seg. Mye av den hjelpen som kommer fra de ulike hjelpeorganisasjonene som man ser på visse steder, kommer i form av mat og samfunnsstruktur, så dessverre virker det som om analfabetismen kommer i skyggen.

Om Christer og Mias reise

Ønsker du å lese mer om deres eventyr, finnes det massevis av fine bilder og historier på den private reisebloggen til Christer og hans kone Mia. Bildet overfor er hentet fra ett uforglemmelig møte i Burkina Faso i januar. Slik beskriver Mia det:

”Å ha vært på landsbygda i Burkina er noe av det beste vi har opplevd. Den nå mere nybarberte sjåføren og jeg har vært med på uforglemmelige ting, for eksempel at mennesker kommer bort til oss, kun for å ta og klemme på hendene våre, forså å skrike til når de kjenner hvor myke hendene våre er sammenlignet med deres (Chrille prøver å redde manndommen sin med unnskyldningen om at han jobber på kontor).

I én bygd fantes det flere barn som var albino, og vi treige svensker uten barn tenkte at nå tenker de sikkert WOW! noen som ligner på oss, men reaksjonen ble motsatt, de ble livredde og løp vekk og gjemte seg så fort vi viste våre stygge tryner. Det absolutt uvirkeligste og mest rørende øyeblikket var da vi fotograferte noen mennesker i en liten by uten noen form for modernitet. Ettersom vi har en fotoskriver i bilen, skrev vi ut noen bilder som vi ga bort. En kar ble så begeistret da han så seg selv på bilde at han begynte å gråte, noe vi også gjorde (litt ihvertfall).“ 

Christers og Mias private reiseblogg (svensk tekst), åpnes i nytt vindu