Kronikk

Ikke klapp meg på skulderen!

Jeg har sluttet å fortelle om synshemmingen min fordi jeg er lei av ”oppmuntrende” ord og klapp på skulderen. Alle som virkelig kjenner meg vet at mine dårlige dager ikke skyldes mitt dårlige syn.

Joachim Henstad

Tittel: Selger med fokus på Talende Web og assistent

Du får gjerne le av/med meg når jeg vinker til eller hilser på en vilt fremmed. Eller når jeg forveksler venninnen til kona med datteren min og ber henne om å rydde av bordet. Jeg er også åpen for moralsk reprimande for kjøp av motorsykkel i Mexico i perioden f. bktv (før barna kom til verden). Men spar meg for din medlidenhet!

Jeg har degenerativ macula, en øyesykdom der synsnerven forkalkes mer og mer slik at skarpsynet stadig svekkes. Resultatet er at jeg ikke kan - eller rettere sagt ikke har lov til å kjøre bil. At hodet mitt ofte er i veien for andre, for eksempel ved TV-titting. At nesehorn blir til flodhest, løve til hyene og dyreparkbesøk til stand-up show materiale. Jeg ”ser” ikke noe deprimerende med dette, gjør du?

Krev noe av meg…please

Som privatperson har jeg aldri, eller svært sjeldent, klaget over funksjonsnedsettelsen min, det er et område hvor den ikke plager meg. Men på samtlige CV-er, tiltaks– og stønadssøknader og i jobbintervjuer har den alltid hatt høy prioritet. Da jeg var som mest aktiv på NAV, og minst aktiv på alle andre arenaer i livet mitt, gikk det så langt at jeg anså min egen funksjonsnedsettelse som synonymt med det å få betalt – skummelt men sant!

Før jeg fikk praksisplass og senere fast stilling hos Funka, anså jeg ordet “krav“ som ren skremselspropaganda. Og for å være helt ærlig – frykten ble i perioden som nyklekt praktikant bekreftet. Det var med svette hender og store pupiller at jeg møtte de første kravene - fra helt formelle krav som arbeidstid, deadlines og interne retningslinjer til de mer uformelle “har du tid?“, “kan du gjøre meg en tjeneste?“ og “her“.

Etterhvert som tiden gikk ante jeg et mønster – for hvert krav jeg innfridde økte min bevissthet om og egen rolle i virksomheten.  Håndflaten ble stadig tørrere og pupillene mindre. Krav var ikke lenger skremselspropaganda, men i stedet porsjonerte  tillitserklæringer fra kolleger og arbeidsgiver. Praksisperioden var over!

Nå har jeg jobbet hos Funka i overkant av tre år, og universell utforming, Funkas ekspertiseområde, er ikke lenger ukjent farvann. I dag svømmer jeg komfortabelt rundt i forkortelser og akronymer som WCAG 2.0, W3C og WAI-ARIA, og “hva“, “hæ“ og “øh“, er blitt erstattet med DTL, Mandat 376 og paragraf 2 ledd 19 i kringkastingsloven – mye takket være krav!

Så kjære arbeidsgiver, stønadsyter og medmenneske – IKKE klapp meg på skulderen fordi du ser meg sitte 5 centimeter fra PC-en, eller et søknadskjema som skal fylles ut, det kan du heller gjøre når oppgaven er utført og kravet innfridd!

Relaterte kronikker av Joachim Henstad

  • Universelt utformede elger

    18. mars 2015

    Funkas assistent Joachim Henstad tar opp kampen for universell utforming men ser seg slått i møte med skogens konge!