Kronikk

Tanker fra en neurofysiotype!

Ved siden av jobben min som interaksjonsdesigner hos Funka er jeg kunster og keramiker. Og helt siden jeg utdannet meg på Konstfack har jeg grublet over begrepene ”fint” og ”stygt”. Spesielt innen kunst- og håndverksverden - som er mitt område - finnes det fortsatt sterke konvensjoner om hva som kan anses for å være fint, estetisk og håndverksmessig bra. Og gjennom hele karrieren min har jeg forsøkt å utfordre disse konvensjonene - eller rettere sagt - gjøre meg uavhengig av dem i mitt kunstneriske uttrykk. For det er ikke sånn at jeg lager stygge ting for sakens skyld, som eneste idé. Jeg er ute etter et uttrykk eller et innhold som sier noe om verden vi lever i, og alt må ikke nødvendig sies med vakre ord eller bilder.

Linus Ersson

Tittel: Ekspert på universell utforming og brukeropplevelse

Mitt bruk av ordet fint er ganske bredt. For meg er fint noe som gjør inntrykk. Det kan like gjerne dreie seg om bilder og objekter, som taler, handlinger, mennesker og foreteelser - gode som onde. Det kan altså være noe jeg virkelig ikke liker, altså noe jeg syns er fryktelig stygt, samtidig som jeg setter pris på det. Kanskje vanskelig å forestille seg om man snakker om en keramikkskulptur, men enklere om det for eksempel handler om film. En dokumentarfilm kan omhandle fryktelige ting, være filmet med de enkleste midler og være helt blottet for estetiske ambisjoner, men likevel gjøre sterkt inntrykk. Med andre ord være fin, og det samme burde gjelde for kunsthåndverk. Innenfor samtidskunsten hevder man gjerne at alt er tillatt og at man ikke berøres av estetiske- og håndverkskonvensjoner, men jeg er uenig. Jeg mener konvensjonene finnes her også, og at ”fint” og ”stygt” er relevante temaer.

Men hva har alt dette med en Funka-kronikk å gjøre? For meg fikk begrepene en bredere mening da sønnen min ble diagnostisert med Asperger syndrom for omtrent 10 år siden. Fint og stygt handlet plutselig om normer som bestemmer om noe hører hjemme i en viss sammenheng eller ikke. Å lage et stygt kunstverk betydde plutselig å argumentere for dets verdi og rett til å eksistere i kunsthåndverksverden, på samme måte som å argumentere for personer med funksjonsvariasjoners verdi i samfunnet generelt.

”Ordet normal kan såre om man ikke omfattes av det" skriver forfatteren Martina Lowden i en artikkel i DN (Mitt skrekkslagne hjerte vil fortelle om frykten, DN, 2011-10-26) da hun for første gang fortalte at hun hadde Asperger syndrom.

Jeg syns Lowdens sitat er tankevekkende, men ikke helt ukomplisert: For hva betyr det egentlig å være normal og finnes det noen i det hele tatt som er det? Ordet i seg selv er problematisk å bruke da det per automatikk forutsetter det motsatte - at det finnes noe som er unormalt – noe som ikke lever opp til normen. Det blir en vurdering, men jeg kan forstå hvorfor Lowden bruker begrepet. Dels finnes det sikkert mange mennesker som ser på seg selv som normale, og som ønsker å uttrykke dette på ulike måter. Men også det å ha en funksjonsvariasjon fører ofte til ulike problemer. Den kan være fysisk eller kognitivt og hvor mye vi uten uttalte variasjoner enn syns at vi er unormale, så fungere et ofte bedre for oss i dagens samfunn enn for de. Hos Funka sier vi ”Det finnes ingen gjennomsnittsbrukere”. Det står skrevet på skjorteryggen vår når vi mingler på Funkas Tilgjengelighetsdager. Det er bra fordi det poengterer at normal ikke er et begrep som kan beskrive dem som ikke har noen uttalt funksjonsvariasjon.

Lowdens sitat kan også være problematisk fordi det kan tolkes som å ha et ønske om å omfattes av ordet normal - å være normal. Et ønske som kanskje mange kjenner igjen, men som få klarer å leve opp til i dag, og som i kombinasjon med et samfunn som i økende grad har en tendens til å løfte frem normer som et ideal bidrar kanskje til økt frykt, følelsen av alienasjon og fremmedfiendtlighet.

Jeg tror egentlig ikke at Lowden ønsker dette, men snarere å peke på det å føle seg utenfor og problematisere ordet ”normal”. Derfor bruker hun også ordet neurotypisk når hun prater om mennesker uten npf (neuropsykiatriske funksjonsnedsettelser). Jeg kjenner igjen begrepet og bruker det flittig i formen NT-ere når jeg prater med min sønn. Men relatert til andre funksjonsvariasjoner som jeg arbeider med hos Funka fungerer det jo ikke.

Fint - stygt, normal - unormal, rett – galt. Dette er normerende begreper, motsetningsforhold og det skulle kanskje være på sin plass med et bredere - og et mindre dømmende begrep - for personer som ikke har noen uttalt funksjonsvariasjon.

Det merker jeg for eksempel når jeg prater med min sønn og han spør hvordan vi NT-ere gjør når vi skal skaffe oss nye venner. Jeg merker det også på jobben når vi gjør brukertester og skal ha med personer med og uten funksjonsvariasjoner. Da må vi kunne kategorisere for å få med så mange ulike behov som mulig.

Så hva kan vi si i stedet? Neurofysiotypisk, NFT-ere? Da blir det i relasjon også til fysiske funksjonsvariasjoner. Nja, ikke perfekt. Litt vanskelig å uttale kanskje, og egentlig finnes det jo enda flere normerende ting å relatere til, så det burde kanskje være noe i stil med neurofysiosexueltkjønsnasjonalitetstypisk. Det vil si en hvit heterosexuell mann uten fysiske eller neuropsykiatriske funksjonsvariasjoner. Samme type som meg.