Veien inn på arbeidsmarkedet

Når jeg var liten drømte jeg først om å bli en spillprogrammerer, da det å lage spill kunne jo bare være lek og moro. Drømmen ble derimot fort borte i løpet av mitt første studieår, da jeg la merke til at sammenlignet med medelever som hadde lære seg over 50 programmeringsspråk og gjorde leksene før foreleseren hadde rukket å publisere de, så hadde ikke jeg akkurat et lidenskapelig forhold til programmering. Men, ved et tilfeldig valgt valgfag ved navn Interaksjonsdesign, så fant jeg min nisje. Og fra den nisjen utviklet det seg en mastergrad.

Mye interesse og motivasjon kommer fra jobbene jeg har hatt ved siden av studiene mine. Alle har vært innen kundeservice. Det kan være en veldig tung jobb, både fysisk og mentalt, når du jobber med mennesker. Men det er ved å elske kaoset i det hele, og nyte de utfordringene som kommer fra variasjonene i hver enkelt kunde foran deg, som gjør at man kan elske en jobb i kundeservice. Og det er den lidenskapen som jeg kombinerte med min akademiske reise. Det er denne kombinasjonen som ble til et ønske om å jobbe med interaksjonsdesign. Det å jobbe i feltet der data og mennesker møtes.

Etter studier er det meningen at man skal få en jobb

Å jobbe med universell utforming er noe jeg fant interessant av flere grunner enn bare min interesse for møtet mellom menneske og data. Min storebror har et sterkt tilfelle av cerebral parese, slik at han verken kan gå, snakke eller gjøre stort av ting folk flest ikke engang tenker over. Derfor har min oppvekst sett mye av hvordan mine foreldre måtte kjempe for at han skulle få det utstyret og den oppfølgingen han fortjener. Å jobbe med universell utforming er for meg en form for fortsettelse av denne kampen på en mer moderne arena.

Så fant jeg en utlysning for en stilling på Oslo kontoret til Funka. Og jeg søkte, kom på førstegangsintervju og videre til neste runde. Men ingen av kandidatene (meg inkludert) skulle bli sendt videre til neste steg. Selskapet søkte en erfaren konsulent, og jeg var jo helt fersk fra universitetet.

Da gjorde jeg noe som var nytt for meg. Istedenfor å si takk og gi meg, fant jeg ut at om Oslo ikke ville ha meg, kunne jeg jo søke direkte til Sverige. Noe jeg gjorde. Jeg sendte mail, og det gikk en uke. To uker. En måned. Ikke noe svar. Å i det minste få et svar hadde vært hyggelig!

Om man ikke gjør noe blir heller ikke noe gjort

Om jeg ikke kan få jobb med en gang får jeg vel utdanne meg mer, tenkte jeg. Mitt første alternativ var da å se hvilke kurs Funka holdt i Sverige, da jeg visste at de hadde en del, og jeg fant ut at ikke bare skulle de ha et kurs om ikke så veldig lenge, men et tilsvarende kurs i Norge kostet ca 3000 mer, så da ble saken enkel. 

Kurset var bra og jeg tok til meg motet for å spørre om noen visste hvor jobbsøknader egentlig endte opp? Så jeg kapret sjefen midt i gangen av kontorene. Når hun fikk se meg og fikk vite hvem jeg er, så sa hun ”Men hva gjør du HER?!”. Om forvirringen var fordi hun husket mailen, om hun lurte på hvorfor jeg snakket med henne, eller bare fordi jeg er norsk, det vet jeg ikke. Trolig litt av alt. Men hun tok mitt plutselige oppmøte positivt og spurte om jeg hadde noen minutter til en samtale.

At jeg var litt redd når jeg satt der inne på kontoret, skal jeg ikke nekte for. I senere tid har jeg skjønt at Susanna er som en tidligere kollega av meg. Veldig hyggelig og har et godt humør, men kan se veldig streng og skummel ut når hun konsentrerer seg. Dette er IKKE en kvalitet en nervøs nordmann som lurer litt fortvilt på hva han nå har rotet seg bort i klarer å sette pris på der og da. Men, jeg gjorde mitt beste for å vise hvem jeg er, hva jeg kan og hva jeg vil, og jeg må ha gjort noe bra, for når jeg gikk ut fra kontoret igjen hadde jeg en praktikant plass hos Funka.

Og der har vi da historien om hvordan jeg mandag 6.oktober, veldig nervøst gikk opp trappen til Funka sitt kontor i Döbelnsgatan i Stockholm, og min første dag som praktikant, og en reise jeg håper ikke tar slutt på en god stund!

Glenn Ivar Husom